Wave of light og en liten historie

15. oktober er minnedagen for barn som døde tidlig i livet. Denne dagen har blitt spesiell for oss etter lille Molly døde i magen. I år er jeg i Athen den dagen og skal tenne lys på hotellrommet sammen med min sønn. Min mann og datter skal være med på minnesmarkering i Norge. Det som er så fint er at det går en bølge av lys rundt jorda når lys tennes i alle tidssoner kl. 19.00.

Dagene etter vi mistet lille jenta vår var tunge. For meg hjalp det veldig å skrive. Skrive ut alle følelsene. Jeg har funnet fram en liten historie jeg skrev rett etter fødselen, der jeg har prøvd å sette ord på alt det vonde.

Den dagen sorgen kom og kastet ut lykken

Hun kunne ikke forstå hva som hadde skjedd. For noen timer siden hadde hun vært i lykkerus og lagt framtidsplaner. Nå satt hun blek og kraftløs og stirret ut i luften. Hun satt på en benk i et hvitt rom. For noen minutter siden hadde hun lagt på benken. Ultralydapparatet hadde nettopp vært i bruk. De hvitkledde hadde gått ut så de fikk være litt alene. Hun og strevet med å forstå. Hva hadde skjedd? Hun ville ikke forstå. Alt var som en vond drøm. Et mareritt. Hodet hennes var tungt og ullent.

Sorgen kom luskende under dørsprekken. Den svarte sorgen kom sakte men sikkert og det ble vanskelig å puste. Man kunne se smerten ta mer og mer plass i øynene deres. Hun strøk på den store magen sin og håpet å kjenne et spark. Kanskje hadde de tatt feil? De hadde jo bare sjekket et par ganger. Hun håpet så inderlig at den lille jenta skulle sparke for å si, -jeg er her, mamma. At hun bare hadde lekt gjemsel. Men det kom ingen spark. Det var helt rolig. Det var ingen tegn til liv. Den svarte sorgen fylte henne nå og hun kjente at den tok bolig i hjertet hennes. All smerte flyttet inn og tok plassen til lykkerusen. Kinnet hennes ble vått. Saltet sved mot huden.

I korridoren på utsiden av rommet var alt stille. Det var kveld. De hvitkledde beveget seg sakte. Skrittene var dempet. Mannen trakk i snoren. De måtte høre hva som skulle skje videre. Hun hørte skritt som nærmet seg. En hvitkledd kom inn. Hun snakket med forsiktig stemme.  Hun hørte hva hun sa, men hjernen ville ikke helt forstå. Hun fikk valget om å være på sykehuset over natta eller de kunne reise hjem. Hun skulle få en tablett for å sette det hele i gang. Det kom til å ta litt tid før den virket. Ingenting kom til å skje denne kvelden og natta.

Hun ville hjem. De måtte være sammen. Hun måtte være sammen med han hun elsket. Hun så at smerten hadde tatt bolig i han også. Hun ville så gjerne fjerne den, men kunne ikke. Den hvitkledde kom med tabletten og vann. Hun tok den og svelget og svelget. De avtalte å komme neste morgen. Hun og han gikk ut av avdelingen. De holdt hverandre i hendene. Han klemte fast rundt hennes og sammen gikk de ut av den store byggningen. Hjertet hennes hamret og beina skalv. Hun så skremt rundt seg. Redd for å treffe noen med stor mage som var lykkelige. Hun følte hun var på utsiden av seg selv. Hodet var tungt. Det verste marerittet var blitt virkelig og alle framtidsplanene var borte. Alt var meningsløst.

 

 

Familier som har mistet barn har kjent en smerte de ikke unner andre. I Landsforeningen uventet barnedød er det derfor et sterkt engasjement for forskning og tiltak som kan forhindre barnedødsfall. Med mer kunnskap om hvorfor barn dør sent i svangerskapet og tidlig livet kan flere slike dødsfall forhindres. Årets Wave of light-aksjon går derfor til forskning på barnedød.

 

One thought on “Wave of light og en liten historie

  1. Vi mistet et barnebarn i mors liv og det var vel min verste opplevelse noen gang. Nå ha min kjære fått alzheimer og forsvinner sakte, men hun har jo tross alt hatt et godt liv. Tankene går til de som forsvant før de fikk oppleve så mye i livet. 💗😭

Legg inn en kommentar