Endelig farvel til 2016!

Jeg har ikke blogget på lenge, men nå er jeg tilbake. Sommeren og høsten ble så tøff for meg, at jeg ikke hadde energi til å skrive eller blogge. Nå er 2016 ved veiens ende og jeg starter med blanke ark  ny energi på det nye året. Endelig kan jeg si farvel til 2016.

Mye sorg

I 2016 har det vært alt for mye sorg. Nå sitter jeg her den siste natten og tenker over året som gikk. Jeg har hatt to store tap. I mars mistet vi vår lille datter, og i oktober mistet jeg min mamma. Begge uventet og brått. Det er slitsomt å jobbe med sorg, men også nødvendig. I hjertet mitt ligger alle minnene. Jeg er takknemlig for all støtte fra familie og venner dette tunge året.

En stor avgjørelse

I 2016 har jeg slitt med ryggen. Etter å ha vært sykemeldt et år i høst, prøvde jeg å jobbe 60% i jobben min og 40% frilans. Jeg fant fort ut at kroppen ikke klarer den statiske jobbingen, og jeg måtte ta en stor avgjørelse. Jeg tar et skikkelig hopp ut i det ukjente, og fra 1. januar 2017 er jeg frilans oversetter og skribent. Jeg gleder meg som et barn og har tusenvis av sommerfugler i magen. Kryss fingrene for meg!

Foto av Ian Schneider/ Unsplash

Et lærerikt år

2016 har vært et utrolig tøft år, men også lærerikt. Nå vet jeg at vi som familie kan klare å komme styrket ut av det meste. Jeg har tatt mange nettkurs og året har vært veldig lærerikt. Jeg har tatt noen tunge avgjørelser, men har fått en tro på at jeg kan klare det jeg bestemmer meg for.

Foto av Birgitte Tohm/ unsplash

Går for drømmene

Jeg har bestemt meg for at 2017 skal bli magisk. Dette er året jeg går for drømmene mine. Det blir hardt å være selvstendig, men veldig spennende. Ved siden av oversettingen skal jeg også satse mer på skrivingen og bloggingen. Jeg har endel planer og drømmer, så det blir spennende å se hva jeg kan få til i 2017.

GODT NYTT ÅR!!!

 

 

Et tomt rom i hjertet

I går kveld da jeg skulle legge meg ble jeg fylt av en tomhet. Dagene går og hverdagen kommer, selv etter å ha mistet noen man er glad i. Noen dager er tyngre enn andre.

Første gang jeg opplevde å miste et nært familiemedlem var jeg 16 år. Det var min mormor som døde, litt over 60 år gammel. Jeg husker jeg tenkte at det var så urettferdig at hun døde så tidlig. Hun var den som forsto meg best av alle. Jeg kunne komme med problemer som omhandlet gutter, venner, skole eller strikking. Etter å ha luftet de for mormor var ikke problemene så store lenger. Hun hadde den evnen.

Jeg sørget lenge. Hjertet mitt fikk et tomt rom. Livet gikk videre, og etterhvert fylte jeg det tomme rommet med minner. Alle de fantastiske minnene jeg hadde sammen med den beste mormoren jeg kunne ha fått. Jeg er så takknemlig for å ha hatt henne i livet mitt.

Af0sF2OS5S5gatqrKzVP_Silhoutte
unsplash.com

Etter mormor har jeg mistet flere som sto meg nært. De fleste etter et levd liv, og da har man minner å fylle hjertet sitt med. Det er godt å snakke med hverandre om fine minner og morsomme hendelser. For meg er det en måte å takle sorgen på, og fortsette et liv uten den man har mistet.

I mars døde vårt lille barn i magen, og igjen ble jeg overveldet av tomheten som fylte hjertet mitt. Livet har gått videre, men vi mangler ei lita jente. De få timene vi fikk sammen var hun allerede stille. Jeg har så lite minner å fylle det tomme rommet med.

Missing you comes in waves.Tonight I’m drowning…

Få dager etter hun ble født, kjøpte vi minnebok, stempler og fine penner. Jeg har ikke klart å begynne på denne boken, men nå tror jeg tiden er inne. Det blir fint å få samlet de få minnene vi har i en bok.

IMG_0665

Kanskje det hjelper meg å fylle det tomme rommet i hjertet mitt.

 

En englemammas bekjennelse

Jeg sjekket mailen min i dag, og plutselig er det som å får en knyttneve i magen. Det er en mail fra Libero. I emnefeltet lyser ordene mot meg: Graviditetsplager – hele listen.

18.mars døde vår bitte lille jente i magen min. Det var i uke 20 av svangerskapet så på denne tiden skulle hun vært rundt 26 uker. At jeg får mailen er min egen skyld. Det er jeg som har meldt meg inn, og det er jeg som har glemt å melde meg av. Det var ikke det å få mailen som var knyttneven egentlig. Det var ordet graviditetsplager.

Plager

Jeg husker jeg klaget både på det ene og det andre de gangene jeg har vært gravid. Enten har det vært tung pust, vektoppgang, at man skal holde seg unna det ene og det andre, urolige bein, våkne om natta for å gå på do. Jeg husker jeg savnet å drikke liter på liter med kaffe. Jeg husker jeg gledet meg til å drikke et glass vin. Jeg husker jeg klaget på at jeg burde holde meg unna fenalår…listen er lang.

Tok for gitt

Etter de første tre månedene jublet jeg. Den største faren var over og jeg tenkte ikke på at noe kunne gå galt. I dag gikk opp for meg hvor mye jeg tok for gitt. Jeg tok for gitt at jeg skulle sitte med et nydelig levende barn. Jeg tok for gitt at fødselen skulle ende med et barneskrik. Jeg tok for gitt at vi skulle ordne med barnedåp…listen er lang.

Tre svangerskap

For 18 år siden gikk heller ikke alt som det skulle men alt gikk bra. Vår lille sønn, som nå har blitt stor, ble født i uke 29. Den gangen følte jeg at jeg fødte nesten før jeg fikk sukk for meg. Alt gikk super fort og plutselig var vi foreldre. Siden det første svangerskapet var så kort virket det neste som å vente i en evighet. Vår datter kom dagen før termin og alt gikk bra.

Så var det denne tredje gangen. Vårt bitte lille barn som på et øyeblikk ble revet fra oss. I det ene øyeblikket levde hun og vi var i lykkerus. I det andre øyeblikket fikk vi den grusomme beskjeden. -Vi finner ikke noe hjertelyd. Det lille hjertet hennes hadde sluttet å slå og vi dalte ned i et sort hull som kalles sorg.

thumb_IMG_0327_1024

 

Savnet og sorgen

Sorgen har flyttet inn, men vi lærer oss å leve med den. Mye av dagene har gått med til å sørge men gleden har dukket litt etter litt fram igjen. Vi kan le av komiserier, vi kan kose oss sammen med venner og vi kan le av morsomme ting som skjer rundt oss.

Derfor fikk jeg en knyttneve av et enkelt ord i dag. Jeg husket på hvor mye jeg savner det å være gravid. Hvor mye jeg savner alle graviditetsplagene. Hvor mye jeg savner å sove dårlig. Hvor mye jeg savner urolig bein….listen er lang.

Jeg skulle gitt mye for å skru tiden tilbake og være en fornøyd gravid kvinne. Jeg skulle gitt mye for å sitte med min store mage, ruge og hekle babytøy. Jeg skulle gitt mye for å få mitt lille barn tilbake.

Savnet er så enormt stort etter vår lille Molly <3 <3 <3