Rom ble faktisk ikke bygget på en dag

Jeg hadde mange mål og drømmer da vi gikk inn i 2017. I det siste har jeg vært litt stressa for at noen av målene har hengt litt etter. Jeg har tenkt og revurdert en del ting på lista, og kommet fram til at «Rom ble faktisk ikke bygget på en dag».

Jeg er snill mot meg selv, jeg er nesten inne i en super døgnrytme, går tur 2 kvelder i uka, kroppen får super næring, har lest 2 bøker av 52, hatt oversettelses oppdrag, men så kommer jeg til bloggingen…. Ingen innlegg på noen uker. Jeg som bestemte meg for å blogge hver dag.

Sjøen gir meg ro i sjelen

 

Utsetter skrivingen

Jeg skyver alltid skrivingen min bak alle andre gjøremål. Det er det jeg ønsker å gjøre noe med. Jeg elsker å skrive, men det koster å sette ord på følelser og tanker. Det er vel derfor jeg skyver det bakerst hele tiden. Det er skummelt, men gir meg så mye mer enn det koster. Det tar litt tid å få inn nye rutiner og gå på utsiden av komfortsonen.

Strekke seg etter målene

Etter å ha tenkt litt, så har jeg kommet fram til at mål er jo noe man strekker seg etter. Noe man ikke klarer med en gang. Vi seier at «rom ikke ble bygget på en dag», og det er jo slik med målene også. Det skal være noe å jobbe etter. Den tanken har gitt meg ro, og delmålet mitt er nå å blogge tre dager i uka de første månedene. Jeg må øve meg å sette av tid til å skrive. Dette skal jeg klare. Når 2017 sier takk for seg, skal jeg være fornøyd med at jeg ikke sluttet før jeg hadde begynt. Jeg gleder meg til et lærerikt og skrivende år!

Har du satt deg mål du vil nå i 2017?

I dag bærer til til fjells

Om litt setter vi oss i bilen å kjører til fjells. Vi har campingvogn med spikertelt, Knerten,  som venter på oss i den Norske fjellheimen.

Kroppen min har visket til meg at den trenger hvile, men jeg har ikke lyttet. I dag har den byttet ut viskingen med høye rop og skrik. Jeg har derfor bestemt meg for å ta det helt med ro med familien i helgen.

Skrivesaker og masse lesestoff blir med, for der oppe kommer som regel inspirasjonen rekende på en fjøl. Jeg gleder meg også masse til å ta fatt på boka til Stephen King: On writing.

thumb_IMG_1898_1024

Vi skal få opp litt utemøbler og skikkelig nyte tilværelsen. Kanskje blir det en liten utflukt eller to også?

Har du noen planer for helgen?

Hvor blir det av Ole Lukkøye?

I det siste har ikke Ole Lukkøye kommet på besøk på kvelden. Han har kommet slentrende tidlig på morgenen når mørket blir avløst av lys. Hva slags tid er det å komme på?

Søvnekspert Ole Lukkøye har sviktet meg helt. Det er ganske irriterende i grunn. Alle i huset har gått å lagt seg. Jeg tenkte at jeg ble trøtt bare jeg ligger å leser litt. Neida, det går ikke. Ole Lukkøye har helt glemt meg, der jeg ligger å venter. Kanskje han har havnet på et nachspiel? Han var innom huset tidligere i kveld, og tenkte jeg kunne vente til han hadde festet ferdig. Alle de andre har han jo vært hos.

De små cellene inne i hodet mitt, som kalles hjerneceller, jobber på spreng. Jeg kjenner jeg har behov for søvn, men de arbeidsomme cellene jobber og lager et voldsomt spetakkel der oppe. Jeg tror faktisk de ommøblerer. I de siste dagene har jeg lest, lest og lest. Nå benytter de små krapylene natten til å gjøre om oppe i hjernen min, og Lukkøye glimrer med sitt fravær.

Klokka går. Nå kommer han nok snart med paraplyen sin. Jeg håper det. For nå har jeg skrevet dette blogginnlegget, begynt på bok nr. 2 av Hellemyrsfolket og godt tur med hundene. Faktisk begynner jeg å få lyst på kaffe. Det er jo som å låse døra og nekte Lukkøye å komme inn. Så forbanna er jeg ikke. Jeg er bare litt små fornærmet.

Snart våkner huset til liv. Hvor er han slabbedasken når jeg trenger han? Nå trenger jeg virkelig magisk sovepulver. Siden jeg ikke kan synge får jeg håper han lytter til Kim Larsen….