Wave of light og en liten historie

15. oktober er minnedagen for barn som døde tidlig i livet. Denne dagen har blitt spesiell for oss etter lille Molly døde i magen. I år er jeg i Athen den dagen og skal tenne lys på hotellrommet sammen med min sønn. Min mann og datter skal være med på minnesmarkering i Norge. Det som er så fint er at det går en bølge av lys rundt jorda når lys tennes i alle tidssoner kl. 19.00.

Dagene etter vi mistet lille jenta vår var tunge. For meg hjalp det veldig å skrive. Skrive ut alle følelsene. Jeg har funnet fram en liten historie jeg skrev rett etter fødselen, der jeg har prøvd å sette ord på alt det vonde.

Den dagen sorgen kom og kastet ut lykken

Hun kunne ikke forstå hva som hadde skjedd. For noen timer siden hadde hun vært i lykkerus og lagt framtidsplaner. Nå satt hun blek og kraftløs og stirret ut i luften. Hun satt på en benk i et hvitt rom. For noen minutter siden hadde hun lagt på benken. Ultralydapparatet hadde nettopp vært i bruk. De hvitkledde hadde gått ut så de fikk være litt alene. Hun og strevet med å forstå. Hva hadde skjedd? Hun ville ikke forstå. Alt var som en vond drøm. Et mareritt. Hodet hennes var tungt og ullent.

Sorgen kom luskende under dørsprekken. Den svarte sorgen kom sakte men sikkert og det ble vanskelig å puste. Man kunne se smerten ta mer og mer plass i øynene deres. Hun strøk på den store magen sin og håpet å kjenne et spark. Kanskje hadde de tatt feil? De hadde jo bare sjekket et par ganger. Hun håpet så inderlig at den lille jenta skulle sparke for å si, -jeg er her, mamma. At hun bare hadde lekt gjemsel. Men det kom ingen spark. Det var helt rolig. Det var ingen tegn til liv. Den svarte sorgen fylte henne nå og hun kjente at den tok bolig i hjertet hennes. All smerte flyttet inn og tok plassen til lykkerusen. Kinnet hennes ble vått. Saltet sved mot huden.

I korridoren på utsiden av rommet var alt stille. Det var kveld. De hvitkledde beveget seg sakte. Skrittene var dempet. Mannen trakk i snoren. De måtte høre hva som skulle skje videre. Hun hørte skritt som nærmet seg. En hvitkledd kom inn. Hun snakket med forsiktig stemme.  Hun hørte hva hun sa, men hjernen ville ikke helt forstå. Hun fikk valget om å være på sykehuset over natta eller de kunne reise hjem. Hun skulle få en tablett for å sette det hele i gang. Det kom til å ta litt tid før den virket. Ingenting kom til å skje denne kvelden og natta.

Hun ville hjem. De måtte være sammen. Hun måtte være sammen med han hun elsket. Hun så at smerten hadde tatt bolig i han også. Hun ville så gjerne fjerne den, men kunne ikke. Den hvitkledde kom med tabletten og vann. Hun tok den og svelget og svelget. De avtalte å komme neste morgen. Hun og han gikk ut av avdelingen. De holdt hverandre i hendene. Han klemte fast rundt hennes og sammen gikk de ut av den store byggningen. Hjertet hennes hamret og beina skalv. Hun så skremt rundt seg. Redd for å treffe noen med stor mage som var lykkelige. Hun følte hun var på utsiden av seg selv. Hodet var tungt. Det verste marerittet var blitt virkelig og alle framtidsplanene var borte. Alt var meningsløst.

 

 

Familier som har mistet barn har kjent en smerte de ikke unner andre. I Landsforeningen uventet barnedød er det derfor et sterkt engasjement for forskning og tiltak som kan forhindre barnedødsfall. Med mer kunnskap om hvorfor barn dør sent i svangerskapet og tidlig livet kan flere slike dødsfall forhindres. Årets Wave of light-aksjon går derfor til forskning på barnedød.

 

Organisasjonen i mitt hjerte <3

Det er noen organisasjoner man ikke tenker over i det daglige. Man hører ikke om dem og har ikke brukt for dem. Helt til den dagen noe skjer. 

Slik hadde jeg det med Landsforeningen uventet barnedød (LUB). Jeg tenkte ikke noe særlig over hva de drev med, og hva de jobbet for. Da jeg leste om forskning på krybbedød, tenkte jeg at det var veldig bra og fortsatte med dagens gjøremål. I mitt daglige liv ofret jeg ikke organisasjonen så mange tanker. Helt til den dagen alt forandret seg. Helt til den dagen vi fikk beskjeden: -Her er det ingen hjertelyd. Fra den dagen tenker jeg daglig på Organisasjonen LUB.

Den kvelden vi fikk vite at Molly var død satt vi hjemme med en hel haug av spørsmål. Kan vi få en gravplass? Obduksjon? Hva må/kan vi bestemme? Spørsmålene formerte seg i hjernen og vi begynte å søke på nettet. Ganske raskt fant vi Lub.no. Denne siden hjalp enormt og har fantastisk mye informasjon. Dette gjorde det mye enklere for oss dagen før og dagene etter fødselen.

Vi kom hjem fra sykehuset og påska begynte. Det virket som om tida sto stille og at vi levde i et vakuum. En av de dagene mens vi ventet på begravelsen meldte vi oss inn i LUB. All informasjonen vi hadde funnet, at de hjelper foreldre, barn og besteforeldre i sorg, og at de bidrar med forskning på krybbedød og dødfødsler var noe vi ville støtte.

IMG_0421

Det å treffe andre foreldre som har mistet barn er en veldig god hjelp for oss. Frivillighet og likemannsstøtte er foreningens bærebjelker. Vi har fått kontaktpersoner, som selv har mistet et barn, som vi kan kontakte når vi trenger det. Dette har gitt meg en ro. Jeg er ikke lenger så redd for de dårlige dagene som jeg vet kommer til å komme. Det er bare å sende en melding og jeg vet at mottakeren forstår meg så inderlig godt.

LUB bidrar også til forskning og driver forebyggende virksomhet. Du har kanskje sett babybodyen «Denne siden opp» som har vært LUBs viktigste forebyggingstiltak. Vi har ingen barn å miste og  forskning på krybbedød og dødfødsler kan kanskje minske antallet døde barn. Dette vil jeg kjempe for.

21. mai blir det arrangert en familiedag i Stavern der alle inntektene går til forskning på krybbedød og dødfødsler. Jeg oppfordrer alle som har mulighet til å ta med barn, barnebarn, nieser, nevøer og nieser til en fantastisk dag på » En ny vår» i Stavern. Mye gøy for store og små. Du kan lese om arrangementet her.

IMG_0424

Fra den ene dagen til den andre har LUB gått fra å være en organisasjon jeg aldri tenkte på, til å bli organisasjonen i mitt hjerte <3