Organisasjonen i mitt hjerte <3

Det er noen organisasjoner man ikke tenker over i det daglige. Man hører ikke om dem og har ikke brukt for dem. Helt til den dagen noe skjer. 

Slik hadde jeg det med Landsforeningen uventet barnedød (LUB). Jeg tenkte ikke noe særlig over hva de drev med, og hva de jobbet for. Da jeg leste om forskning på krybbedød, tenkte jeg at det var veldig bra og fortsatte med dagens gjøremål. I mitt daglige liv ofret jeg ikke organisasjonen så mange tanker. Helt til den dagen alt forandret seg. Helt til den dagen vi fikk beskjeden: -Her er det ingen hjertelyd. Fra den dagen tenker jeg daglig på Organisasjonen LUB.

Den kvelden vi fikk vite at Molly var død satt vi hjemme med en hel haug av spørsmål. Kan vi få en gravplass? Obduksjon? Hva må/kan vi bestemme? Spørsmålene formerte seg i hjernen og vi begynte å søke på nettet. Ganske raskt fant vi Lub.no. Denne siden hjalp enormt og har fantastisk mye informasjon. Dette gjorde det mye enklere for oss dagen før og dagene etter fødselen.

Vi kom hjem fra sykehuset og påska begynte. Det virket som om tida sto stille og at vi levde i et vakuum. En av de dagene mens vi ventet på begravelsen meldte vi oss inn i LUB. All informasjonen vi hadde funnet, at de hjelper foreldre, barn og besteforeldre i sorg, og at de bidrar med forskning på krybbedød og dødfødsler var noe vi ville støtte.

IMG_0421

Det å treffe andre foreldre som har mistet barn er en veldig god hjelp for oss. Frivillighet og likemannsstøtte er foreningens bærebjelker. Vi har fått kontaktpersoner, som selv har mistet et barn, som vi kan kontakte når vi trenger det. Dette har gitt meg en ro. Jeg er ikke lenger så redd for de dårlige dagene som jeg vet kommer til å komme. Det er bare å sende en melding og jeg vet at mottakeren forstår meg så inderlig godt.

LUB bidrar også til forskning og driver forebyggende virksomhet. Du har kanskje sett babybodyen «Denne siden opp» som har vært LUBs viktigste forebyggingstiltak. Vi har ingen barn å miste og  forskning på krybbedød og dødfødsler kan kanskje minske antallet døde barn. Dette vil jeg kjempe for.

21. mai blir det arrangert en familiedag i Stavern der alle inntektene går til forskning på krybbedød og dødfødsler. Jeg oppfordrer alle som har mulighet til å ta med barn, barnebarn, nieser, nevøer og nieser til en fantastisk dag på » En ny vår» i Stavern. Mye gøy for store og små. Du kan lese om arrangementet her.

IMG_0424

Fra den ene dagen til den andre har LUB gått fra å være en organisasjon jeg aldri tenkte på, til å bli organisasjonen i mitt hjerte <3

 

En englemammas bekjennelse

Jeg sjekket mailen min i dag, og plutselig er det som å får en knyttneve i magen. Det er en mail fra Libero. I emnefeltet lyser ordene mot meg: Graviditetsplager – hele listen.

18.mars døde vår bitte lille jente i magen min. Det var i uke 20 av svangerskapet så på denne tiden skulle hun vært rundt 26 uker. At jeg får mailen er min egen skyld. Det er jeg som har meldt meg inn, og det er jeg som har glemt å melde meg av. Det var ikke det å få mailen som var knyttneven egentlig. Det var ordet graviditetsplager.

Plager

Jeg husker jeg klaget både på det ene og det andre de gangene jeg har vært gravid. Enten har det vært tung pust, vektoppgang, at man skal holde seg unna det ene og det andre, urolige bein, våkne om natta for å gå på do. Jeg husker jeg savnet å drikke liter på liter med kaffe. Jeg husker jeg gledet meg til å drikke et glass vin. Jeg husker jeg klaget på at jeg burde holde meg unna fenalår…listen er lang.

Tok for gitt

Etter de første tre månedene jublet jeg. Den største faren var over og jeg tenkte ikke på at noe kunne gå galt. I dag gikk opp for meg hvor mye jeg tok for gitt. Jeg tok for gitt at jeg skulle sitte med et nydelig levende barn. Jeg tok for gitt at fødselen skulle ende med et barneskrik. Jeg tok for gitt at vi skulle ordne med barnedåp…listen er lang.

Tre svangerskap

For 18 år siden gikk heller ikke alt som det skulle men alt gikk bra. Vår lille sønn, som nå har blitt stor, ble født i uke 29. Den gangen følte jeg at jeg fødte nesten før jeg fikk sukk for meg. Alt gikk super fort og plutselig var vi foreldre. Siden det første svangerskapet var så kort virket det neste som å vente i en evighet. Vår datter kom dagen før termin og alt gikk bra.

Så var det denne tredje gangen. Vårt bitte lille barn som på et øyeblikk ble revet fra oss. I det ene øyeblikket levde hun og vi var i lykkerus. I det andre øyeblikket fikk vi den grusomme beskjeden. -Vi finner ikke noe hjertelyd. Det lille hjertet hennes hadde sluttet å slå og vi dalte ned i et sort hull som kalles sorg.

thumb_IMG_0327_1024

 

Savnet og sorgen

Sorgen har flyttet inn, men vi lærer oss å leve med den. Mye av dagene har gått med til å sørge men gleden har dukket litt etter litt fram igjen. Vi kan le av komiserier, vi kan kose oss sammen med venner og vi kan le av morsomme ting som skjer rundt oss.

Derfor fikk jeg en knyttneve av et enkelt ord i dag. Jeg husket på hvor mye jeg savner det å være gravid. Hvor mye jeg savner alle graviditetsplagene. Hvor mye jeg savner å sove dårlig. Hvor mye jeg savner urolig bein….listen er lang.

Jeg skulle gitt mye for å skru tiden tilbake og være en fornøyd gravid kvinne. Jeg skulle gitt mye for å sitte med min store mage, ruge og hekle babytøy. Jeg skulle gitt mye for å få mitt lille barn tilbake.

Savnet er så enormt stort etter vår lille Molly <3 <3 <3