Med blanke ark og tapet

Det er noe med blanke ark som jeg bare elsker. Jeg får den fantastiske følelsen når jeg har en ny skrivebok med urørte ark. Det kan ta lang tid før jeg vil skrive i den.

Noen ganger er det fordi jeg liker tanken på de blanke arkene. Alle nye muligheter som ligger der framme og bare venter på meg. De gangene vil jeg beholde den spennende følelsen så lenge som mulig. Men de fleste gangene sparer jeg boka fordi det er skremmende å begynne å skrive i den. Den gode gamle frykten banker på døra. Frykten for å ikke fylle den med de riktige bokstavene og dermed ødelegge den fine nye skriveboka.

Vi skulle pusse opp et rom og ville tapetsere. Da måtte vi bruke alle krefter på å få av den gamle tapeten. Eller for å si det riktig. De gamle tapetene. Lag på lag med gammelt papir måtte av for å komme inn til det blanke arket. Slik er det med redselen min for å ikke skrive bra nok også. Mye har løsnet men plutselig må jeg rive ned litt gammel tapet før jeg får noe ned på papiret. Det tar tid å endre på tankesett man har hatt i mange år. Det tar tid å bli kvitt stivt papir med masse lim på, men med en del arbeid får jeg bitene av en etter en og det blanke arket kommer til syne.

thumb_IMG_0383_1024 2

Nå øver jeg så ofte som mulig på å skrive. Frykten skal bort og øvelse gjør mester sies det. Så da er det bare å ta pennen fatt og fylle alle de blanke arkene. Kanskje dukker det opp noen fargestifter også, ikke bare tapet.

 

Et kreativt behov

I går satt jeg å tenkte tilbake på alt jeg har likt å gjøre i mitt liv. Jeg fant ut at jeg alltid har hatt et behov for å være kreativ. I løpet av mine leveår har jeg gjort mye rart og jeg har ikke vært flink i alt. Det er ikke det viktigste å være flink så lenge man liker det man driver med. Av erfaring har jeg også blitt flinkere av å øve, med noen unntak.

thumb_IMG_0376_1024 2

På barneskolen puslet jeg med mye på rommet mitt. Ved siden av å tegne og skrive lagde jeg radio. Jeg husker jeg skrev små nyhetssaker og tok opp på kassetter. Vi var også to venninner som hadde en duo. Dette er unntaket fra regelen om at øvelse gjør mester. Sangstemmen min har aldri blitt bedre og jeg synger fortsatt veldig falskt. Enda jeg har øvd og øvd fra jeg var liten.

På ungdomsskolen drev jeg mest med lesing og skriving. Jeg tror jeg ofte hadde hodet bøyd over en bok. Ofte klarte jeg ikke å legge fra meg bøker og leste hele natta. Det var denne tiden jeg skrev noveller om kjærlighet. Jeg tror grunnen var at jeg som oftest var avstandsforelsket og måtte få ut frustrasjon.

cropped-images.jpeg

Etter ungdomsskolen gikk jeg på medialinje på folkehøyskole. Der koste jeg meg med fotografering og fremkalling. Det var helt fantastisk å ta med kamera ut i den vakre naturen i Hardanger å ta bilder. Etterpå bar det inn på mørkerommet for å få bildene ut på papir. Vi lagde også filmer der sko og sukkerbiter hadde hovedrollen. Jeg hadde til og med en rolle i en stumfilm vi laget, enda jeg hater å se meg selv på film. Fotografering er noe jeg liker å gjøre fremdeles og det har jo også blitt mye enklere å rediger bildene etterpå.

I mitt vokse liv har jeg også drevet med mye kreativt. En dag begynte jeg å strikke og hekle. For første gang klarte jeg å fullføre et strikkeprosjekt. Strikke å hekle lærte jeg av min mormor. Hver gang jeg var på besøk fikk jeg restegarn og satt å strikket sammen med henne på genseren min. Den vokste for hvert besøk helt til jeg fikk tatt med den hjem. Da stoppet hele prosjektet opp. Derfor ble jeg så glad da jeg klarte å strikke ferdig mitt første pledd. All tiden min mormor brukte på å lære meg å strikke var ikke forgjeves.

thumb_IMG_0374_1024 2

 

Jeg har også prøvd meg på masse annet som scrapbooking, kortlaging, maling, makrame, sying…listen er lang. Hovedfokuset mitt nå er å skrive. Det er dette jeg koser meg mest med og har alltid gjort. Når jeg sitter å skriver storkoser jeg meg. Det er fantastisk å få ut masse tanker å grublerier. Jeg tenker mye og det er deilig å få skrevet de ut på papiret. Om jeg er flink har ikke noe å si. Det viktigste er at jeg koser meg i mitt behov for å være kreativ og driver med ting som gjør meg lykkelig <3

 

 

 

Frykten for å ikke skrive godt nok

Jeg har alltid likt å skrive og alltid hatt et behov for å være kreativ. Drømmen om å bli forfatter eller journalist har jeg alltid båret med meg. Tidlig i ungdomstiden skrev jeg noveller om kjærlighet. Inspirasjonen fikk jeg fra bladet Romantikk. Jeg sendte til og med en novelle inn til et ukeblad. Håndskrevet og på rosa brevpapir puttet jeg det i postkassa og ventet spent på resultatet. Jeg husker jeg faktisk ble overrasket over at de ikke ville publisere den.

Da jeg ble eldre meldte frykten seg. Frykten for å ikke skrive bra nok. Jeg husker jeg tenkte jeg ikke kunne bli forfatter fordi jeg ikke fikk kjempe gode karakterer i norsk. Om jeg ikke klarer å få toppkarakter på stilene mine så kan jeg ikke bli forfatter, tenkte jeg. Frykten ble til slutt så sterk at jeg sluttet jeg å skrive historier. Jeg prøvde meg på dagbøker men det var jo så kjedelig. Kjedelig å skrive om meg selv og ikke dikte. Frykten ble en følgesvenn i over 25 år.

Høsten 2015 meldte jeg meg på kurs. Det var magasinjournalist kurset til Vivian Songe. Et veldig bra kurs med masse hjelp og fantastiske medstudenter. Men uansett hva jeg prøvde å skrive så stoppet det opp. Frykten for å ikke få det til satt på mine skuldre. Siden jeg elsker å skrive, elsker jeg også å lese. På nettet så jeg at mange anbefalte boka Big Magic av Elizabeth Gilbert. Den er fantastisk og enkel å lese.

big-magic

 

Gilbert sier i boken sin: -You are not required to save the world with your creativity. I would so much rather that you wrote a book in order to entertain yourself than to help me. 

Setningene fikk meg til å tenke på at jeg burde skrive fordi jeg liker det og blir mer lykkelig av å gjøre det. Ikke for å hjelpe andre, men for å underholde eller hjelpe meg selv.

-I did not write this book for you. I wrote it for me. If what I have written here ends up helping you, that´s great, and I will be glad. That would be a wonderful side effect. But at the end of the day, I do what I do because I like doing it, skriver Gilbert. 

Og det er nettopp det denne boka gjorde. Den hjalp meg til å begynne å skrive igjen. Til å sette frykten til side og invitere inn inspirasjonen. Den hjalp meg til å bli kvitt min skrivesperre og kose meg med skrivingen igjen. Endelig klarer jeg å øve meg på alt jeg lærte på kurset hos Vivian også. Kanskje du plutselig leser en artikkel jeg har skrevet i et magasin en dag. Da har du kanskje også forstått at jeg har begynt å skrive for min egen del igjen. Liker du det jeg skriver så er det kjempe bra og jeg blir glad.