Endelig farvel til 2016!

Jeg har ikke blogget på lenge, men nå er jeg tilbake. Sommeren og høsten ble så tøff for meg, at jeg ikke hadde energi til å skrive eller blogge. Nå er 2016 ved veiens ende og jeg starter med blanke ark  ny energi på det nye året. Endelig kan jeg si farvel til 2016.

Mye sorg

I 2016 har det vært alt for mye sorg. Nå sitter jeg her den siste natten og tenker over året som gikk. Jeg har hatt to store tap. I mars mistet vi vår lille datter, og i oktober mistet jeg min mamma. Begge uventet og brått. Det er slitsomt å jobbe med sorg, men også nødvendig. I hjertet mitt ligger alle minnene. Jeg er takknemlig for all støtte fra familie og venner dette tunge året.

En stor avgjørelse

I 2016 har jeg slitt med ryggen. Etter å ha vært sykemeldt et år i høst, prøvde jeg å jobbe 60% i jobben min og 40% frilans. Jeg fant fort ut at kroppen ikke klarer den statiske jobbingen, og jeg måtte ta en stor avgjørelse. Jeg tar et skikkelig hopp ut i det ukjente, og fra 1. januar 2017 er jeg frilans oversetter og skribent. Jeg gleder meg som et barn og har tusenvis av sommerfugler i magen. Kryss fingrene for meg!

Foto av Ian Schneider/ Unsplash

Et lærerikt år

2016 har vært et utrolig tøft år, men også lærerikt. Nå vet jeg at vi som familie kan klare å komme styrket ut av det meste. Jeg har tatt mange nettkurs og året har vært veldig lærerikt. Jeg har tatt noen tunge avgjørelser, men har fått en tro på at jeg kan klare det jeg bestemmer meg for.

Foto av Birgitte Tohm/ unsplash

Går for drømmene

Jeg har bestemt meg for at 2017 skal bli magisk. Dette er året jeg går for drømmene mine. Det blir hardt å være selvstendig, men veldig spennende. Ved siden av oversettingen skal jeg også satse mer på skrivingen og bloggingen. Jeg har endel planer og drømmer, så det blir spennende å se hva jeg kan få til i 2017.

GODT NYTT ÅR!!!

 

 

I dag er jeg oppgitt, sint og lei meg!

I dag er jeg oppgitt, sint og lei meg. Jeg er oppgitt fordi vi er et samfunn som er utrolig kroppsfiksert. Jeg er sint fordi det ofte er voksne som skaper problemer for de unge. Jeg er lei meg fordi det er så utrolig mange unge som sliter med dårlig selvbilde. 

Jeg skal fortelle deg en historie om en glad liten jente. Hun var lykkelig uvitende om de utfordringer hun skulle møte i ungdomstiden. Hun var selvsikker, utadvendt, og glad i seg selv. En dag forandret kroppen hennes seg. Hun var i ferd med å gå fra jente til en ung kvinne.

photo-1464967569081-adaf461b4ea5

Den utadvendte lille jenta, ble til en sjenert, stille og usikker ungdom. Hun hadde problemer med å like den nye kroppen og de ekstra kiloene. Skolen reagerte på vektøkningen, og hun begynte å gå til samtaler hos helsesøster. Der ble hun veid og målt, og resultatene ble ført inn i en kurve. Helsesøster kom med en uttalelse at det var lurt å spise mindre. Dette resulterte i at den unge jenta ikke spiste på en uke, i frykt for å spise for mye. Dette ble heldigvis oppdaget før det gikk for langt.

Familien og jenta jobbet mye med å legge om kosten og innførte lørdagsgodt. Fokuset var på mat som var god og sunn. Jenta begynte også med fysiske aktiviteter. Alle tiltakene gjorde at selvtilliten sakte men sikkert kom tilbake. Hun følte hun mestret ting og fysikken ble bedre.

En dag kom et skikkelig tilbakeslag. Dette var igjen på helsestasjonen. Det stedet barn og unge blir henvist for å lære om mat og fysisk aktivitet. Alt gikk bra helt til vekt og høyde ble plottet inn, og det var tid for å se på kurven igjen. Denne kurven hadde nå sluttet å gå oppover, og med tiltakene de hadde gjort hjemme hadde den endret kurs. Dette ble dessverre ikke fokuset på denne samtalen.

wVlfnlTbRtK8eGvbnBZI_VolkanOlmez_005

Helsestasjonen var bare opptatt av BMI. Den tar ikke hensyn til kroppsbygning eller muskler. Det ble heller ikke tatt hensyn til at det var ei ung sårbar jente. Alt foreldrene hadde jobbet for falt i grus. Jenta, som hadde vært så stolt, kom nedbrutt ut fra denne samtalen. Det ble ikke snakket om at hun hadde vært flink som bare spiste sukker på lørdagene. Hun fikk ikke beskjed at det var kjempe bra jobba, og at kurven hadde endret retning. Fokuset lå bare på høy BMI.

Dette gjøre meg sint og fortvilet, for det er utrolig mange unge som sliter. Presset er vanvittig stort for at alle skal ha «perfekte» kropper. Det er viktig å lære unge om kosthold og helse, men vi må tenke på hvordan det blir gjort. Her har foreldre, skole og helsemyndighetene et enormt ansvar.

Vil vi ha et samfunn der store deler av de unge lider av spiseforstyrrelser?

 

 

 

En liten reise ut i verden

Jeg begynte helga med å ta en liten reise ut i verden. Nærmere bestemt til Oslo. Jeg lærte denne dagen at jeg ikke trenger å reise så langt for å finne inspirasjon.

Dagen begynte mye tidligere enn planlagt for jeg fikk kjøre med mannen min til Asker. Derfra var jeg turist og tok toget til Nationaltheatret. På denne togturen observerte jeg alle mine medpassasjerer og det var så spennende. Vognen var fylt av parfymer i alle varianter, svette og sigarettlukt. Det er utrolig mange som går med ørepropper som er mer tilstede i musikkens verden enn der de egentlig er. Forretningsmenn som snakker så høyt i telefonen at man skulle tro de var alene. Jeg fikk med meg at en mann ikke hadde fått innkalling til et møte han skulle vært på, og en annen hørte jeg mailadressen til. Rundt meg ble det snakket på norsk, spansk og indisk (tror jeg). Jeg var en spion som trakk til meg alt jeg klarte å observere for å skrive det ned ved første anledning.

holberg
Måtte hilse på Ludvig

Fra stasjonen gikk jeg sakte og lurte litt på hva jeg skulle finne på. Kjøpte en kopp kaffe og fant meg en benk i skyggen. Der tok jeg fram notatblokka og satte meg for å skrive. Vanligvis stopper hjernen hver gang jeg får en penn i handa når jeg skal friskrive, men på denne benken fløt alt fritt. Etter en liten stund hadde jeg skrevet ned fem sider. -Wow, er det bare en benk i en storby som skal til får å få pennen til å gå av seg selv, tenkte jeg. Jeg skrev om damen som satt lenge ved fontenen og snakket i mobilen, om de japanske turistene som spurte om veien, om været og følelsene jeg fikk ved å sitte uforstyrret på en benk. A-ha opplevelsen ved å reise til et sted der ingen kjenner meg å observere gjorde meg veldig optimistisk.

kaffe og notatbok
kaffe og notatbok

Glad og fornøyd gikk jeg med lette skritt videre mot Eldorado bokhandel. Jeg gikk forbi turisten som filmet hotellet og snakket i telefonen om hvor flott det var. Bena mine stoppet opp ved sitatene fra Ibsens verker som preger gata i Karl Johan. Videre gikk jeg forbi turister som hastet avgårde med kofferter, tiggere med koppen foran seg, folk på vei til jobb, gateselgere, ungdommer med propper i ørene, selgere av =Oslo, mødre med barnevogner og enda flere turister. Når jeg gikk på oppdagelsesferd fant jeg utrolig mange historier. Jeg ble veldig nyskjerrig på mange av personene. Kanskje jeg bruker  noen i historiene mine og dikter videre om hvem de er.

På denne reisen fant jeg ut at jeg ikke trenger å reise så langt ut i verden får å finne spennende historier. Jeg fant også ut at det er nyttig med en liten reise en gang i blant. Det eneste jeg trenger er god tid, notatblokk og penn.

Follow my blog with Bloglovin

 

 

Hvor blir det av Ole Lukkøye?

I det siste har ikke Ole Lukkøye kommet på besøk på kvelden. Han har kommet slentrende tidlig på morgenen når mørket blir avløst av lys. Hva slags tid er det å komme på?

Søvnekspert Ole Lukkøye har sviktet meg helt. Det er ganske irriterende i grunn. Alle i huset har gått å lagt seg. Jeg tenkte at jeg ble trøtt bare jeg ligger å leser litt. Neida, det går ikke. Ole Lukkøye har helt glemt meg, der jeg ligger å venter. Kanskje han har havnet på et nachspiel? Han var innom huset tidligere i kveld, og tenkte jeg kunne vente til han hadde festet ferdig. Alle de andre har han jo vært hos.

De små cellene inne i hodet mitt, som kalles hjerneceller, jobber på spreng. Jeg kjenner jeg har behov for søvn, men de arbeidsomme cellene jobber og lager et voldsomt spetakkel der oppe. Jeg tror faktisk de ommøblerer. I de siste dagene har jeg lest, lest og lest. Nå benytter de små krapylene natten til å gjøre om oppe i hjernen min, og Lukkøye glimrer med sitt fravær.

Klokka går. Nå kommer han nok snart med paraplyen sin. Jeg håper det. For nå har jeg skrevet dette blogginnlegget, begynt på bok nr. 2 av Hellemyrsfolket og godt tur med hundene. Faktisk begynner jeg å få lyst på kaffe. Det er jo som å låse døra og nekte Lukkøye å komme inn. Så forbanna er jeg ikke. Jeg er bare litt små fornærmet.

Snart våkner huset til liv. Hvor er han slabbedasken når jeg trenger han? Nå trenger jeg virkelig magisk sovepulver. Siden jeg ikke kan synge får jeg håper han lytter til Kim Larsen….