Wave of light og en liten historie

15. oktober er minnedagen for barn som døde tidlig i livet. Denne dagen har blitt spesiell for oss etter lille Molly døde i magen. I år er jeg i Athen den dagen og skal tenne lys på hotellrommet sammen med min sønn. Min mann og datter skal være med på minnesmarkering i Norge. Det som er så fint er at det går en bølge av lys rundt jorda når lys tennes i alle tidssoner kl. 19.00.

Dagene etter vi mistet lille jenta vår var tunge. For meg hjalp det veldig å skrive. Skrive ut alle følelsene. Jeg har funnet fram en liten historie jeg skrev rett etter fødselen, der jeg har prøvd å sette ord på alt det vonde.

Den dagen sorgen kom og kastet ut lykken

Hun kunne ikke forstå hva som hadde skjedd. For noen timer siden hadde hun vært i lykkerus og lagt framtidsplaner. Nå satt hun blek og kraftløs og stirret ut i luften. Hun satt på en benk i et hvitt rom. For noen minutter siden hadde hun lagt på benken. Ultralydapparatet hadde nettopp vært i bruk. De hvitkledde hadde gått ut så de fikk være litt alene. Hun og strevet med å forstå. Hva hadde skjedd? Hun ville ikke forstå. Alt var som en vond drøm. Et mareritt. Hodet hennes var tungt og ullent.

Sorgen kom luskende under dørsprekken. Den svarte sorgen kom sakte men sikkert og det ble vanskelig å puste. Man kunne se smerten ta mer og mer plass i øynene deres. Hun strøk på den store magen sin og håpet å kjenne et spark. Kanskje hadde de tatt feil? De hadde jo bare sjekket et par ganger. Hun håpet så inderlig at den lille jenta skulle sparke for å si, -jeg er her, mamma. At hun bare hadde lekt gjemsel. Men det kom ingen spark. Det var helt rolig. Det var ingen tegn til liv. Den svarte sorgen fylte henne nå og hun kjente at den tok bolig i hjertet hennes. All smerte flyttet inn og tok plassen til lykkerusen. Kinnet hennes ble vått. Saltet sved mot huden.

I korridoren på utsiden av rommet var alt stille. Det var kveld. De hvitkledde beveget seg sakte. Skrittene var dempet. Mannen trakk i snoren. De måtte høre hva som skulle skje videre. Hun hørte skritt som nærmet seg. En hvitkledd kom inn. Hun snakket med forsiktig stemme.  Hun hørte hva hun sa, men hjernen ville ikke helt forstå. Hun fikk valget om å være på sykehuset over natta eller de kunne reise hjem. Hun skulle få en tablett for å sette det hele i gang. Det kom til å ta litt tid før den virket. Ingenting kom til å skje denne kvelden og natta.

Hun ville hjem. De måtte være sammen. Hun måtte være sammen med han hun elsket. Hun så at smerten hadde tatt bolig i han også. Hun ville så gjerne fjerne den, men kunne ikke. Den hvitkledde kom med tabletten og vann. Hun tok den og svelget og svelget. De avtalte å komme neste morgen. Hun og han gikk ut av avdelingen. De holdt hverandre i hendene. Han klemte fast rundt hennes og sammen gikk de ut av den store byggningen. Hjertet hennes hamret og beina skalv. Hun så skremt rundt seg. Redd for å treffe noen med stor mage som var lykkelige. Hun følte hun var på utsiden av seg selv. Hodet var tungt. Det verste marerittet var blitt virkelig og alle framtidsplanene var borte. Alt var meningsløst.

 

 

Familier som har mistet barn har kjent en smerte de ikke unner andre. I Landsforeningen uventet barnedød er det derfor et sterkt engasjement for forskning og tiltak som kan forhindre barnedødsfall. Med mer kunnskap om hvorfor barn dør sent i svangerskapet og tidlig livet kan flere slike dødsfall forhindres. Årets Wave of light-aksjon går derfor til forskning på barnedød.

 

I dag er teksten min på kvinneguiden.no!

En tekst jeg har skrevet har blitt publisert på kvinneguiden.no. For noen uker siden skrev jeg at jeg endelig opplevde litt lykke. Jeg skrev ikke hva som hadde skjedd. Det er altså dette jeg har ventet på.

Jeg sendte inn en veldig personlig tekst til kvinneguiden sin skrivekonkurranse med tema styrke. Siden teksten er så personlig var det skikkelig skummelt å sende den inn.

For noen uker siden fikk jeg mail om at teksten var videre til finalen, og kom til å bli publisert. I dag er den hovedoppslag på kvinneguiden.no. Jeg skvatt til da jeg så den, og hjertet kommer nesten ut av brystet mitt. Lykke og skrekk er blandet i kroppen på en gang. Veldig rart å se denne saken på trykk.

 

fra kvinneguiden.no
fra kvinneguiden.no

I dag er jeg lykkelig for å ha fått publisert en tekst. Skrivingen har hjulpet meg masse med sorgen. Spesielt denne teksten, der jeg måtte virkelig kjenne på følelsene da jeg skrev. Jeg tenker at om teksten kan hjelpe en som kommer i samme situasjon, der barnet dør i magen, har den hatt en hensikt.

Et tomt rom i hjertet

I går kveld da jeg skulle legge meg ble jeg fylt av en tomhet. Dagene går og hverdagen kommer, selv etter å ha mistet noen man er glad i. Noen dager er tyngre enn andre.

Første gang jeg opplevde å miste et nært familiemedlem var jeg 16 år. Det var min mormor som døde, litt over 60 år gammel. Jeg husker jeg tenkte at det var så urettferdig at hun døde så tidlig. Hun var den som forsto meg best av alle. Jeg kunne komme med problemer som omhandlet gutter, venner, skole eller strikking. Etter å ha luftet de for mormor var ikke problemene så store lenger. Hun hadde den evnen.

Jeg sørget lenge. Hjertet mitt fikk et tomt rom. Livet gikk videre, og etterhvert fylte jeg det tomme rommet med minner. Alle de fantastiske minnene jeg hadde sammen med den beste mormoren jeg kunne ha fått. Jeg er så takknemlig for å ha hatt henne i livet mitt.

Af0sF2OS5S5gatqrKzVP_Silhoutte
unsplash.com

Etter mormor har jeg mistet flere som sto meg nært. De fleste etter et levd liv, og da har man minner å fylle hjertet sitt med. Det er godt å snakke med hverandre om fine minner og morsomme hendelser. For meg er det en måte å takle sorgen på, og fortsette et liv uten den man har mistet.

I mars døde vårt lille barn i magen, og igjen ble jeg overveldet av tomheten som fylte hjertet mitt. Livet har gått videre, men vi mangler ei lita jente. De få timene vi fikk sammen var hun allerede stille. Jeg har så lite minner å fylle det tomme rommet med.

Missing you comes in waves.Tonight I’m drowning…

Få dager etter hun ble født, kjøpte vi minnebok, stempler og fine penner. Jeg har ikke klart å begynne på denne boken, men nå tror jeg tiden er inne. Det blir fint å få samlet de få minnene vi har i en bok.

IMG_0665

Kanskje det hjelper meg å fylle det tomme rommet i hjertet mitt.

 

Organisasjonen i mitt hjerte <3

Det er noen organisasjoner man ikke tenker over i det daglige. Man hører ikke om dem og har ikke brukt for dem. Helt til den dagen noe skjer. 

Slik hadde jeg det med Landsforeningen uventet barnedød (LUB). Jeg tenkte ikke noe særlig over hva de drev med, og hva de jobbet for. Da jeg leste om forskning på krybbedød, tenkte jeg at det var veldig bra og fortsatte med dagens gjøremål. I mitt daglige liv ofret jeg ikke organisasjonen så mange tanker. Helt til den dagen alt forandret seg. Helt til den dagen vi fikk beskjeden: -Her er det ingen hjertelyd. Fra den dagen tenker jeg daglig på Organisasjonen LUB.

Den kvelden vi fikk vite at Molly var død satt vi hjemme med en hel haug av spørsmål. Kan vi få en gravplass? Obduksjon? Hva må/kan vi bestemme? Spørsmålene formerte seg i hjernen og vi begynte å søke på nettet. Ganske raskt fant vi Lub.no. Denne siden hjalp enormt og har fantastisk mye informasjon. Dette gjorde det mye enklere for oss dagen før og dagene etter fødselen.

Vi kom hjem fra sykehuset og påska begynte. Det virket som om tida sto stille og at vi levde i et vakuum. En av de dagene mens vi ventet på begravelsen meldte vi oss inn i LUB. All informasjonen vi hadde funnet, at de hjelper foreldre, barn og besteforeldre i sorg, og at de bidrar med forskning på krybbedød og dødfødsler var noe vi ville støtte.

IMG_0421

Det å treffe andre foreldre som har mistet barn er en veldig god hjelp for oss. Frivillighet og likemannsstøtte er foreningens bærebjelker. Vi har fått kontaktpersoner, som selv har mistet et barn, som vi kan kontakte når vi trenger det. Dette har gitt meg en ro. Jeg er ikke lenger så redd for de dårlige dagene som jeg vet kommer til å komme. Det er bare å sende en melding og jeg vet at mottakeren forstår meg så inderlig godt.

LUB bidrar også til forskning og driver forebyggende virksomhet. Du har kanskje sett babybodyen «Denne siden opp» som har vært LUBs viktigste forebyggingstiltak. Vi har ingen barn å miste og  forskning på krybbedød og dødfødsler kan kanskje minske antallet døde barn. Dette vil jeg kjempe for.

21. mai blir det arrangert en familiedag i Stavern der alle inntektene går til forskning på krybbedød og dødfødsler. Jeg oppfordrer alle som har mulighet til å ta med barn, barnebarn, nieser, nevøer og nieser til en fantastisk dag på » En ny vår» i Stavern. Mye gøy for store og små. Du kan lese om arrangementet her.

IMG_0424

Fra den ene dagen til den andre har LUB gått fra å være en organisasjon jeg aldri tenkte på, til å bli organisasjonen i mitt hjerte <3

 

En englemammas bekjennelse

Jeg sjekket mailen min i dag, og plutselig er det som å får en knyttneve i magen. Det er en mail fra Libero. I emnefeltet lyser ordene mot meg: Graviditetsplager – hele listen.

18.mars døde vår bitte lille jente i magen min. Det var i uke 20 av svangerskapet så på denne tiden skulle hun vært rundt 26 uker. At jeg får mailen er min egen skyld. Det er jeg som har meldt meg inn, og det er jeg som har glemt å melde meg av. Det var ikke det å få mailen som var knyttneven egentlig. Det var ordet graviditetsplager.

Plager

Jeg husker jeg klaget både på det ene og det andre de gangene jeg har vært gravid. Enten har det vært tung pust, vektoppgang, at man skal holde seg unna det ene og det andre, urolige bein, våkne om natta for å gå på do. Jeg husker jeg savnet å drikke liter på liter med kaffe. Jeg husker jeg gledet meg til å drikke et glass vin. Jeg husker jeg klaget på at jeg burde holde meg unna fenalår…listen er lang.

Tok for gitt

Etter de første tre månedene jublet jeg. Den største faren var over og jeg tenkte ikke på at noe kunne gå galt. I dag gikk opp for meg hvor mye jeg tok for gitt. Jeg tok for gitt at jeg skulle sitte med et nydelig levende barn. Jeg tok for gitt at fødselen skulle ende med et barneskrik. Jeg tok for gitt at vi skulle ordne med barnedåp…listen er lang.

Tre svangerskap

For 18 år siden gikk heller ikke alt som det skulle men alt gikk bra. Vår lille sønn, som nå har blitt stor, ble født i uke 29. Den gangen følte jeg at jeg fødte nesten før jeg fikk sukk for meg. Alt gikk super fort og plutselig var vi foreldre. Siden det første svangerskapet var så kort virket det neste som å vente i en evighet. Vår datter kom dagen før termin og alt gikk bra.

Så var det denne tredje gangen. Vårt bitte lille barn som på et øyeblikk ble revet fra oss. I det ene øyeblikket levde hun og vi var i lykkerus. I det andre øyeblikket fikk vi den grusomme beskjeden. -Vi finner ikke noe hjertelyd. Det lille hjertet hennes hadde sluttet å slå og vi dalte ned i et sort hull som kalles sorg.

thumb_IMG_0327_1024

 

Savnet og sorgen

Sorgen har flyttet inn, men vi lærer oss å leve med den. Mye av dagene har gått med til å sørge men gleden har dukket litt etter litt fram igjen. Vi kan le av komiserier, vi kan kose oss sammen med venner og vi kan le av morsomme ting som skjer rundt oss.

Derfor fikk jeg en knyttneve av et enkelt ord i dag. Jeg husket på hvor mye jeg savner det å være gravid. Hvor mye jeg savner alle graviditetsplagene. Hvor mye jeg savner å sove dårlig. Hvor mye jeg savner urolig bein….listen er lang.

Jeg skulle gitt mye for å skru tiden tilbake og være en fornøyd gravid kvinne. Jeg skulle gitt mye for å sitte med min store mage, ruge og hekle babytøy. Jeg skulle gitt mye for å få mitt lille barn tilbake.

Savnet er så enormt stort etter vår lille Molly <3 <3 <3