En liten hilsen fra Athen

Jeg og sønnen min befinner oss i Athen. Det er første gang jeg er i den greske hovedstaden og jeg liker den.

Vi reiste veldig tidlig fra Gardemoen og det betyr at vi kjørte fra Tjøme kl 2.30 om natta for å ha god tid. Jeg har løpt gjennom en flyplass tidligere og aldri igjen.

Været og skyene klarnet opp etter vi hadde kjørt over Polen. Jeg synes det er så spennende å se land og natur fra lufta. Veier som snor seg oppover i fjellene og landsbyer som ligger på underlige steder. Mektige fjell blir enda mektigere fra lufta.

I dag skal vi ut å oppleve Athen før vi reiser videre til øya Ikaria med ferge i morgen.

Wave of light og en liten historie

15. oktober er minnedagen for barn som døde tidlig i livet. Denne dagen har blitt spesiell for oss etter lille Molly døde i magen. I år er jeg i Athen den dagen og skal tenne lys på hotellrommet sammen med min sønn. Min mann og datter skal være med på minnesmarkering i Norge. Det som er så fint er at det går en bølge av lys rundt jorda når lys tennes i alle tidssoner kl. 19.00.

Dagene etter vi mistet lille jenta vår var tunge. For meg hjalp det veldig å skrive. Skrive ut alle følelsene. Jeg har funnet fram en liten historie jeg skrev rett etter fødselen, der jeg har prøvd å sette ord på alt det vonde.

Den dagen sorgen kom og kastet ut lykken

Hun kunne ikke forstå hva som hadde skjedd. For noen timer siden hadde hun vært i lykkerus og lagt framtidsplaner. Nå satt hun blek og kraftløs og stirret ut i luften. Hun satt på en benk i et hvitt rom. For noen minutter siden hadde hun lagt på benken. Ultralydapparatet hadde nettopp vært i bruk. De hvitkledde hadde gått ut så de fikk være litt alene. Hun og strevet med å forstå. Hva hadde skjedd? Hun ville ikke forstå. Alt var som en vond drøm. Et mareritt. Hodet hennes var tungt og ullent.

Sorgen kom luskende under dørsprekken. Den svarte sorgen kom sakte men sikkert og det ble vanskelig å puste. Man kunne se smerten ta mer og mer plass i øynene deres. Hun strøk på den store magen sin og håpet å kjenne et spark. Kanskje hadde de tatt feil? De hadde jo bare sjekket et par ganger. Hun håpet så inderlig at den lille jenta skulle sparke for å si, -jeg er her, mamma. At hun bare hadde lekt gjemsel. Men det kom ingen spark. Det var helt rolig. Det var ingen tegn til liv. Den svarte sorgen fylte henne nå og hun kjente at den tok bolig i hjertet hennes. All smerte flyttet inn og tok plassen til lykkerusen. Kinnet hennes ble vått. Saltet sved mot huden.

I korridoren på utsiden av rommet var alt stille. Det var kveld. De hvitkledde beveget seg sakte. Skrittene var dempet. Mannen trakk i snoren. De måtte høre hva som skulle skje videre. Hun hørte skritt som nærmet seg. En hvitkledd kom inn. Hun snakket med forsiktig stemme.  Hun hørte hva hun sa, men hjernen ville ikke helt forstå. Hun fikk valget om å være på sykehuset over natta eller de kunne reise hjem. Hun skulle få en tablett for å sette det hele i gang. Det kom til å ta litt tid før den virket. Ingenting kom til å skje denne kvelden og natta.

Hun ville hjem. De måtte være sammen. Hun måtte være sammen med han hun elsket. Hun så at smerten hadde tatt bolig i han også. Hun ville så gjerne fjerne den, men kunne ikke. Den hvitkledde kom med tabletten og vann. Hun tok den og svelget og svelget. De avtalte å komme neste morgen. Hun og han gikk ut av avdelingen. De holdt hverandre i hendene. Han klemte fast rundt hennes og sammen gikk de ut av den store byggningen. Hjertet hennes hamret og beina skalv. Hun så skremt rundt seg. Redd for å treffe noen med stor mage som var lykkelige. Hun følte hun var på utsiden av seg selv. Hodet var tungt. Det verste marerittet var blitt virkelig og alle framtidsplanene var borte. Alt var meningsløst.

 

 

Familier som har mistet barn har kjent en smerte de ikke unner andre. I Landsforeningen uventet barnedød er det derfor et sterkt engasjement for forskning og tiltak som kan forhindre barnedødsfall. Med mer kunnskap om hvorfor barn dør sent i svangerskapet og tidlig livet kan flere slike dødsfall forhindres. Årets Wave of light-aksjon går derfor til forskning på barnedød.

 

Organiser innboksen din og bli kvitt kaoset

Innboksen trengte organisering. Kaos. Null kontroll. Tusenvis av e-post. Stress. Høye skuldre. Ingen ende. Aldri slutt.

Kjenner du deg igjen?

Jeg har prøvd mange systemer som har funket litt, men som er vanskelig å holde over tid. Det gikk fint en stund, men da jeg fikk mye å gjøre vokste det over hodet på meg igjen. Systemet var ikke godt nok til hektiske dager.

For litt siden kom jeg over en artikkel hos magasinet Plot som het: Slik får du orden i e-posten. Jeg satte meg ned og leste, og der var det gode tips jeg kunne bruke. Jeg fikk et håp om å endelig få organisert innboksen. Etter et par timer med omstrukturering, hadde jeg et system som fungerer bra.

Ha få mapper

Jeg ble helt tatt på senga. Dagen før hadde jeg laget meg 15 mapper, for å få et system på kaoset. Jeg slettet alle mappene, og laget meg 4 nye arkivmapper. De to viktigste er to-do og regnskap 2017. Når jeg nå får e-post, tenker jeg over om de trenger handling eller ikke. Om de krever handling legger jeg de i to-do-mappen. Når det kommer kvitteringer som skal i regnskapet blir de arkivert i regnskapsmappen. Resten av e-postene blir arkivert i hovedarkivet og noen blir slettet.

Bruk søkefunksjonen

Endelig noen gode nyheter. Er det noe jeg er flink til så er det å søke i gamle e-poster. Det å ha få mapper ga mening. Søk og la maskinen lete for deg. Jeg bruker g-mail, og den har en god søkefunksjon jeg bruker mye.

Innboksen er ikke et lager

Innboksen er en postkasse, ikke et lager. Det synes jeg var en veldig god beskrivelse, som gjorde det klarere for meg da jeg skulle organisere. Nå har jeg fått tilbake postkassen min, lageret er borte. Innboksen blir tømt hver dag.

En gang om dagen setter jeg av tid til å jobbe med e-posten i to-do mappen. Jeg bestemmer meg for hvor lang tid jeg kan bruke den dagen. Det kan være en time der jeg jobber effektivt. Når den timen har gått, går jeg over til andre gjøremål. Arbeidsdagen blir mer produktiv, og jeg slipper å surre bort timer på e-post som ikke er viktig.

 

Boka som velger meg

Noen ganger kommer jeg over en bok som er helt fantastisk. Den passer så perfekt akkurat der jeg er i livet. Helt i riktig tid. Jeg føler at det er boka som velger meg og ikke omvendt.

På torsdag var jeg på biblioteket. De gangene jeg tar turen dit, har jeg en lang liste på mobilen med bøker jeg er nyskjerrig på. Det første jeg gjør er å finne de bøkene, og se om det er de rette bøkene den dagen. Noen bøker er det og andre ikke.

Noen bøker ble med hjem

Boka som velger meg

Det beste jeg vet når jeg er på biblioteket er å gå rad for rad å se i hyllene. Jeg bruker litt tid når jeg først er der. Dette har jeg elsket helt fra jeg gikk på barneskolen. Kjenne på bøkene, lese bak på, snuse litt ut i luften og bare nyte synet av alle historiene som står i hyllene. Plutselig er det en bok som fanger interessen min. En bok jeg bare må ta ut av hyllen. Det er boka som velger meg. Jeg vet med en gang at jeg kommer til å elske den historien, og boka blir med meg hjem.

«Mokka» av Tatiana de Rosnay

Dette skjedde også på torsdag. Jeg gikk i alle hyllene, og der innimellom alle andre bøker sto en bok jeg bare måtte se på. Dette var «Mokka» av Tatiana de Rosnay. For lenge siden leste jeg «Saras Nøkkel» av samme forfatter. Den var en veldig sterk bok. «Mokka» gikk også rett i hjertet mitt, men på en annen måte. En bok jeg aldri hadde hørt om. Den handler om en mor, som har en sønn som havner i koma. Jeg levde meg så inn i alle følelsene til denne kvinnen. Jeg forstod henne så godt på mange punkter, og i tillegg jobbet hun som frilansoversetter. Jeg leste denne boken på en kveld, klarte ikke å legge den fra meg.

«Mokka» og rødvin

Nå har jeg lest 4 av de 52 bøkene jeg skal lese i år. Har du noen tips til gode bøker? Jeg leser alle sjangre. En liste over bøker jeg har lest så langt kan du se på: leseutfordring 2017

Jeg gleder meg til november…

Ja, jeg gleder meg faktisk til november, selv om jeg ikke er så glad i vinter og mørke. I går bestilte jeg en kjærestetur. En tur som er helt annerledes enn noen annen tur vi har vært på. 

Vi elsker å reise. Oppdage nye steder og treffe spennende mennesker. På den måten har vi fått venner som bor over hele Europa. I fjor ble det ikke mye reising, og i sommer verket hele kroppen etter å oppleve fremmede steder. I år har vi bestemt oss for å bruke minimalt med penger på ting og tang. Vi har alt vi trenger og mer til. Pengene vi ikke bruker på materielle ting vil vi bruke på opplevelser. Kino, ut å spise, show, konserter og reiser.

Her om dagen kom en e-post susende inn i mailboksen min på et flyvende teppe. Det føltes nesten sånn. Jeg hadde nettopp lest ferdig boken «Safranhuset» av Rosanna Ley, der store deler av handlingen foregår i Marokko. Mens jeg satt å dagdrømte om Atlasfjellene og safran, kom e-posten med et fantastisk godt tilbud til nettopp Marokko. Jeg begynte neste å tro jeg hadde pusset på en magisk lampe eller noe. Snakk om et sammentreff.

Etter å ha diskutert litt med min mann, bestilte jeg turen. I november reiser vi en uke til Marokko. Vi skal på en rundtur som begynner i Marrakech. Hjertet mitt danser av forventning og lykke. En Kjærestetur der vi skal oppleve markeder, spise god mat, ri på kameler og overnatte i Sahara. Det blir en magisk og spennende reise.  Jeg bestilte også en utflukt til Atlasfjellene. Tenk om de vakre lilla safrankrokusene blomstrer når vi er der?

Nå skal jeg ikke ta helt av, men også glede meg til en deilig vår her hjemme og til sommerferie med familien. Mange spennende ting som skjer, og det går bedre med skrivingen. Opplevelser hjelper på inspirasjonen, også det å glede seg til opplevelsene. Da er det lettere å finne flyt i skrivingen.

Når hverdagen blir litt grå å kjedelig, skal glede meg til spennende eventyr i november og drømme om safran, ørken og magiske lamper.